Vold mot trafikkbetjenter

Av Egil Østvik 24.06.2010 11:47

Av advokat Randi Gustad, Advokatfirmaet G&G AS

Det strafferettslige vernet og hvem som skal anmelde.

Vold og trusler mot en annen person er i seg selv straffbart. Det finnes mange bestemmelser både i straffeloven og i spesiallovgivingen som sanksjonerer voldshandlinger og trusselsituasjoner. I straffelovens §§ 127 og 128 er offentlige tjenestehandlinger i tillegg til den vanlige beskyttelsen gitt et ekstra vern.

Lovgiver har ment at bruk av vold og trusler mot en ansatt som utøver en offentlig tjenestehandling er mer straffverdige enn andre handlinger, og derfor også må straffes hardere. Sagt litt forenklet: det skal mindre til å dømme noen for krenkelser mot en offentlig tjenestemann enn for krenkelser mot en privatperson. Man skal altså etter dagens lovverk tåle mindre mens man utfører en tjenestehandling som trafikkbetjent enn når man eksempelvis går hjem fra butikken.

I dagens lovverk er kommunalt ansatte trafikkbetjenter inkludert i det "offentlig tjenestemanns-begrepet" og nyter derfor dette ekstra strafferettslige vernet. I den nye straffeloven av 2005 som fremdeles ikke er trådt i kraft, vil den vernede personkretsen bli innskrenket i ny § 155. Bakgrunnen for endringen er at formålet med straffebestemmelsen er å ivareta offentlige interesser, ikke enkeltindivider.

Formålet bak endring av personkrets
I lovforarbeidene til ny § 155 fremheves det at det vil være uheldig dersom personer som innehar samme kompetanse og utøver de samme funksjonene, skal ha et ulikt strafferettslig vern avhengig i om de er ansatt i en offentlig eller privat virksomhet. Det understrekes videre at spørsmålet om vern av offentlig tjenestemenn må sees i lys av samfunnsutviklingen for øvrig. I dagens samfunn er funksjoner som tidligere ble utøvet av offentlig tjenestemenn, tillagt private. Det er videre antydet at behovet for vern neppe er generelt større for offentlig ansatte enn for privat ansatte med mindre det utøves offentlig myndighet. Det bør tilslutt nevnes at den nye straffeloven har en egen bestemmelse i § 265 (gammel § 128) om et ekstra strafferettslig vern for spesielt utsatte yrkesgrupper. Parkeringsbetjenter er ikke eksplisitt nevnt i denne bestemmelsen.

Til tross for at mange handlinger i jobben som parkeringsbetjent fremdeles er gitt et ekstra vern i dagens lovverk, er det fortsatt slik at mange handlinger også faller utenfor. Det aller viktigste er at forholdet som oppleves straffbart umiddelbart anmeldes til politiet. En god anmeldelse/ egenrapport er avgjørende for en eventuell fellende dom i saken. I utgangspunktet er det opp til politi og påtalemyndighet å vurdere hvilken straffebestemmelse som skal anvendes på det forholdet som anmeldes. Det viktigste som betjent er derfor å gjengi situasjonen så korrekt og detaljrikt som mulig.

Hvem skal anmelde?
I utgangspunktet er det alltid betjenten selv som skal inngi anmeldelse, ikke arbeidsgiver. Det er en logisk årsak til dette. Det er betjenten som muntlig må vitne og forklare hendelsesforløpet i retten, og da hjelper det lite med en skriftlig rapport fra overordnet. Ofte kan det også være uavklarte forhold i etterforskningsfasen som må oppklares, og da er det viktig at anmeldelsen er skrevet av den som er rammet.

Likevel kan en anmeldelse naturligvis inngis i samråd med arbeidsgiver. Det kan være klokt med et støtteskriv fra arbeidsgiveren. Arbeidsmiljøloven pålegger jo også arbeidsgivere å sørge for at arbeidstakerne fysiske og psykisk sett har et trygt arbeidsmiljø. Loven pålegger også arbeidstakerne til å medvirke til dette. Formelt er det likevel viktig å presisere at det er den krenkede- betjenten- som bør begjære påtale.

Dagens § 127 og § 128 har riktignok offentlig påtale, noe som gjør at påtalemyndigheten ikke er avhengig av fornærmedes begjæring for å straffeforfølge gjerningsmannen. Påtalemyndigheten kan uansett ta ut tiltale ut ifra offentlige interesser. Til tross for dette anbefales det at alle anmeldelser har med en påtalebegjæring fra fornærmede. Det er flere grunner til dette. Et straffbart forhold kan raskt havne under et annet straffebud en det man på forhånd tror. Det er ikke opp til den fornærmede betjenten eller dens overordnede, men politijurister å vurdere hvilken bestemmelse som rammer det forholdet som anmeldes. Ofte kan det bli aktuelt å anvende straffelovens §§ 228 og 229 i konkurrens (legemsfornærmelse/ legemsbeskadigelse). Uten påtalebegjæring fra betjenten kan disse forholdene bli droppet i en tiltale. I tillegg skal det nevnes at en eventuell senere søknad om voldsoffererstatning til Kontoret for voldsoffererstatning, kan bli avslått dersom fornærmede selv ikke har anmeldt eller begjært tiltalte straffeforfulgt.

I de tilfeller hvor det har skjedd skadeverk på arbeidsgivers eiendom, for eksempel på bil eller annet utstyr, bør påtale derimot også begjæres av arbeidsgiver. For øvrig bør påtale alltid begjæres av tjenestemannen selv.

Jeg er kjent med at flere kommuner har ulik praksis når det gjelder anmeldelse av vold mot offentlig tjenestemann. I Oslo er det etatssjefen som anmelder med hjemmel i et gammelt bystyrevedtak. I andre kommuner er det andre representanter fra arbeidsgiversiden som anmelder med rapport fra betjenten, mens noen praktiserer at betjenten selv anmelder med et støtteskriv fra arbeidsgiver. Etter å ha snakket med politiet i Oslo, viser det seg at de også oppfatter sprik med hensyn til hvem som anmelder. Politiadvokaten jeg snakket med i Oslo politidistrikt understreket at en egenrapport med påtalebegjæring og underskrift fra den som er rammet er viktig fordi det er den fornærmede som må vitne i retten.

Skal arbeidsgiver anmelde bør det derfor alltid vedlegges fullmakt og egenrapport fra den krenkede betjenten til det politidistriktet der hendelsen har skjedd.