Sykehusene har adoptert markedsmekanismene på parkeringsområdet, og benytter reguleringsmekanismer som har vist seg vellykkede på andre områder, bl.a. i sentrumsområder og andre området med høy etterspørsel etter parkering. Inntektene fra parkering er ikke ubetydelige, og bidrar trolig til å saldere anstrengte sykehusbudsjetter.

Spørsmålet er om ikke et slikt monopol innenfor et område med sterk offentlig interesse bør ha noen regulerende mekanismer som kompenserer for manglene/assymetrien i selve tilbud/etterspørsels-systemet.

Betydelige samfunnsdebattanter som Kåre Willoch har bidratt med kritiske kommentarer til måten parkeringsordningene ved sykehusene er organisert.

Et velfungerende marked kjennetegnes av at begge sider har lik informasjon om produktene, og at det er konkurranse om tjenesten/produktet. Ved et sykehus, kan kundene ikke velge hverken tid eller sted for sitt ærend, og de kan sjelden velge et annet produkt i form av sykehus eller reisemiddel. De har helt spesielle behov som de etterspør, ofte i vanskelige situasjoner i livet. Dette er altså ikke et "fritt marked" i alminnelig forstand. I realiteten er sykehusparkeringen de fleste steder en monopolvirksomhet.

Hva er så problemet?

Det spesielle med et sykehus, og i særdeleshet et moderne sykehus med omfattende bruk av poliklinisk behandling, er at svært mange eldre og uføre pasienter har behov transport av pårørende i forbindelse med behandling. Disse har ofte liten kontroll på hvor lenge de har behov for å stå parkert, og de har behov for et godt tilpasset tilbud helt fra de ankommer sykehusområdet.

Det er svært krevende for et parkeringsselskap å vurdere andre forhold ved parkeringen enn etterspørselen, og hvordan selve parkeringen skjer. Dette gir et regulerings- og håndhevingsbehov på de mest etterspurte plassene som absolutt kan gi grobunn for konflikter med brukere som har problemer med å forutse sitt behov for parkeringstid osv.

Reaksjonene som nevnt innledningsvis, tyder på at der bransjen og sykehusene ikke har utviklet sitt produkt slik at tilbudet er forsvarlig i forhold til brukergruppenes behov, så oppstår det konflikter.

Hva kan gjøres?

Overordnet sykehusmyndighet bør etter min oppfatning etablere noen standarder for sykehusparkering som ivaretar brukerne bedre. For å komme fram til hensiktsmessige ordninger, må sannsynligvis både helsefaglig kompetanse og parkeringsfaglig kompetanse samordnes.

Sykehusdriften må utvikle behovskriteriene slik at de blir mer anvendbare både for avdelingene og blir håndterbare for parkeringsselskapene. Det er en egen logistikkmessig oppgave å sørge for at pasientene kommer problemfritt fram til avdelingene.

Kort sagt, bør det "sorte hullet" mellom parkeringstjenesten og helsetjenesten lukkes, og fylles opp av en serviceinnstilt og moderne logistikktjeneste som inngår i og finansieres av parkeringstjenestene.

Jeg tror det viktigste vil være å sørge for at reisen mellom hjemmet og sykehusavdelingen er planlagt på forhånd. Da kan de som har behov for det, få dekket sitt parkeringsbehov. Eventuelle hjelpebehov mellom parkeringsanlegget og avdelingen kan også avdekkes.

Moderne parkeringsanlegg med kompetent drift, og reservasjonssystemer, intern transport og høy service som fjerner usikkerhet, vil være viktig. Da blir heller ikke pris så viktig. Folk er vanligvis villig til å betale for god service, men ikke for stress og usikkerhet.

Parkeringsselskapene er gode på service når de får anledningen. Her bør de gå i dialog med sine oppdragsgivere og utvikle tjenestene til felles beste. Jeg tror det i tillegg er en bedre forretningsmodell en den som benyttes ved mange sykehus i dag.